Det skal være ett samspill mellom hest og rytter. All trening må være lystbetont for hesten, rytteren skal ikke henge seg opp i feil som hesten gjør, men heller gi ros og oppmuntring når noe er bra eller hesten forstår.
Rytteren er piloten og hesten er flyet. Om ikke piloten kan fly, vil flyet heller aldri fly.
Om noe ikke går bra, gå tilbake noen steg. Det er alltid en grunn til at vi ikke får det til. Mest sannsynlig er det piloten som har glemt noe, eller tatt en snarvei.
Hesten må gå frem uten for mye hjelp fra rytteren. Dette er anatomisk korrekt for å jobbe hestens kropp og muskulatur. Uten fremdrift, kan ikke hesten heve sin rygg, for så å ta ned hodet. For å gi ett bilde, om piloten av ett fly skal få flyet i luften, kan han ikke bremse samtidig som han gir full gass på flyet.
Hjelperne til rytter skal brukes i følgende rekkefølge; Sete, sjenkel og hånd. Hånden skal ha minst påvirkning og brukes minst. Om vi bruker disse i feil rekkefølge får det negative konsekvenser for utdanningen av hesten, og videre fremdrift i treningen. Holder vi for mye i hesten, uten at fremdriften er der, kommer hesten til å protestere ved å ikke gå frem. Hestens ønske om å gå frem, skal utvikles ved å ri øvelser som bygger og gir fremdrift, det skal ikke tvinges igjennom ved å bruke sjenkel. Det er først når skyvekraften er utviklet hos hesten at vi skal be om samling!
Viktig; en hest går ikke PÅ bittet. Den går til bittet! Det er hesten som skal ta denne kontakten, så skal rytteren via sitt sete og hånd, beholde og forvalte denne kontakten.
En hest, skal trenes på det nivået den er på, så gir hesten beskjed når den er klar for neste nivå. Selvfølgelig skal vi presse den litt, men når en hest blir ridd rett, vil den gradvis bli klar for mer samling ved å holde kontakten mer stabil og heve nakken. En sterk, løsgjort hest, som stoler på forbindelsen til hånden, vil søke kontakten til bittet.
Det er viktig og alltid tenke på utdanningsskalaen, denne hjelper rytter og hesten hele veien til topps.
